En lang dags ferd mot natt

Da vi ramlet inn i leiligheten kl. 18.30 i går var vi så utslitte som vi noensinne har vært tror jeg. 22 timer på reise med en aktiv smårolling som slettes ikke likte å fly, tok på - det er bare å innrømme. Og selv om det var hubby som helt klart fikk den tyngste jobben, ettersom det han Mats Ji-seong faller til ro hos, så var vi alle tre veldig klare for senga da vi kom hjem.

Jeg tror på ingen måte vi har hatt den tyngste flyturen hjem av adoptanter, jeg har hørt skrekkhistoriene. Mats fikk flaske både under "take off and landing" og slet ikke spesielt med ørene. Og når han gråt klarte Magnus å roe ham i ergoselen. Men, ti timer mellom Seoul og Helsinki er likevel ti lange timer for urutinerte småbarnsforeldre. Mat var til for å hives på gulvet eller konsumeres med mest mulig søl (mating med skje er ikke populært, samtidig som spising på egenhånd er en kunstform det vel må innrømmes at han ikke mestrer til det fulle ennå), tegnefilmer var til for å ignoreres, og med unntak av lurene var det action hele tida. Og etter hvert som timene gikk, og det var få muligheter for lek og moro, ja så var det en liten gutt som ble trøtt og lei og som skrek etter ummaen sin hvis ikke han ble bært og fikk trøst. Skøy og latter i ett sekund, sår gråt i det neste. Uten bæreselen hadde dette blitt skrekkens flytur, ingen tvil om det. I den roer han seg ned, og foreldre slapp å passe ham som hauker. Alt i alt kom vi oss hjem til Oslo uten de store katastrofene og uten at vi plaget våre medpassasjerer for mye(dog må det sies at vi begge måtte skifte bæsjebleie på ham i toalettet på flyet, og han var som en ål og gikk helt i spinn. Ved et uhell kom han borti nødknappen, men flypersonalet tok det pent og lo da de så hva som pågikk. Ny mor måtte dog nærmest vaske ned toalettet i etterkant, det var den type bleie...)

Slitsomt slitsomt, men akk så verd det. Etter det som under forholdene må betraktes som en god natts søvn, har verden sett helt anderledes ut i dag etter oppstandelse kl. 04. Foreldre med overskudd, og en liten gutt som har utforsket det meste av leiligheten, som har jaktet på katten (den er ikke like fornøyd med nytt familiemedlem og prøver å hjemme seg unna så godt som den kan), som har spist sine første brødbiter med leverpostei (eller spist og spist, slikket på den, og så klint utover duk, stoler, gulv og strømpebukse - jeg skjønner nå så godt hvorfor småbarnsforeldre lar ungene gå rundt å flekkete klær, det er jo umulig å skifte hele tiden), som har ledd, skøyet, og ikke hatt det så alt for verst tror vi.

Utrolig deilig å være hjemme, og vite at her skal vi være sammen alle tre i lang, lang tid. Så mye å være takknemlig for!