Lekeplasskommunikasjon

I går oppdaget jeg til min forbauselse at en av lekeplasspappaene faktisk er en kjent norsk skuespiller og har hovedrollen i den kommende filmen Mer eller mindre mann. At dette ikke på noe tidspunkt hadde falt meg inn, selv om jeg mange ganger har lest om vedkommende i avisenes kultursider, har mye å gjøre med den noe spesielle kommunikasjonen voksne imellom på lekeplassen.

De siste åtte månedene har jeg møtt mange småbarnspappaer (og noen småbarnsmammaer også, men de er klart i undertall på formiddagen ettersom det stort sett er pappaer som har slutten av foreldrepermisjonen, de månedene barnet faktisk har blitt stort nok til lekeparkliv og før de begynner i barnehage), og uten unntak så er dette samtaleemnene:

* Barnets navn
* Barnets alder (i måneder primært)
* Hvorvidt barnet er stor eller liten for alderen
* Når/om barnet skal i barnehage
* Hvilken barnehage man har søkt om plass/hvilken barnehage man har fått plass i
* Når barnet våknet om morgenen, når det sover lur
* Samt litt adopsjonsprat

Ikke på noe tidspunkt faller det oss inn å prate noe om oss selv. På lekeplassen er man ikke noe annet enn et barns mor eller far. Å utveksle våre egne navn, diskutere hva vi jobber med, nyheter - faller ingen inn. Og fordi de aller fleste bare er lekeplassforeldre på dagtid i noen korte perioder før barnet begynner i barnehage, er mulighetene for å danne relasjoner som går utover et nikk og et hei utenfor parken, relativt dårlige.


Selv når man møter kjentfolk så er det på lekeplassen kun barneprat som gjelder. Nylig møtte jeg en profilert politiker jeg kjenner litt på lekeplassen med datteren sin. Hadde vi møttes alle andre steder er jeg overbevist om at jeg ville spurt om hvordan det gikk på jobben, hva hun konkret jobbet med nå osv. Men på lekeplassen var det kun barneprat som gjaldt, hvordan det gikk med min lillegutt, hvordan datteren så fram til å begynne på skole osv. osv. I åtte måneder har all voksenkontakt på dagtid handlet om barnet. Jeg er faktisk usikker på om jeg lenger er i stand til å småprate om noe annet. Vel, jeg har to måneder igjen før permisjonstiden er over - jeg får vurdere å bryte lekeplassens sosiale normer ellers er vel sjansen for sosial paria-status overveldende når jeg skal tilbake til noe som minner om normalt liv.

Pakke fra Korea - photoshoot

Hm, det er vel strengt tatt ikke så mange som leser denne bloggen lenger ettersom jeg ikke har oppdatert på lenge...

Men, måtte bare melde at i dag dukket det opp en stor pakke fra Korea. Den inneholdt et stort, fint album, en eske med papirbilder, en dvd med tre filmer og en dvd med bilder. Det var altså resultatet av "photoshooten" i et av Seouls palasser den 22. desember. Mats sovnet på veien dit og var overhode ikke blid, og klamret seg til pappaen sin mesteparten av tiden, men jeg synes bildene ble nydelige. Og selv om jeg nesten hadde glemt det hele så er jeg nå veldig takknemlig for at min venninne Grace fikk organisert det hele. At Mats er litt trist og trøtt i bildene er jo på sett og vis riktig med tanke på hvilken omveltning han opplevde disse dagene.

Legger ut to eksempler, copyright har alexgoes.com

Bambier på isen

Come rain or sunshine, denne moren tar sønnen til lekeplassen hver dag kl. 09.30. Dagen blir så mye bedre for alle parter når poden får løpt og lekt av seg litt av all energien sin. Såleis var planen også i dag. Til orientering var det grått vær, 4 plussgrader og vått og trist. "Finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær", sier mor. Det stemmer heller ikke helt, for regndress var det dårlig med da nye foreldre forsøkte seg i romjulen, så mor tar på en billig regnbukse fra HM som de fant som nødbukse og boblejakken. Når det gjelder seg selv er hun hellig overbevist om at våren er i anmarsj og at et litt lettere slag av fottøy kan tas på.

09.43: Mor forlater hjemmet med sønnen i bæresele
09.44: Mor slenger pose med illelluktende bleie i papirinnsamlingen og må på hodet ned i den for å rette opp feiltakelsen.
09.49: Mor og sønn ankommer lekeparken
- mor setter sønn på bakken
- sønn løper avgårde
- mor innser at det ikke er slush på lekeplassen som forventet, men mer en isbane
- sønn detter på rompa
- mor begir seg etter sønn
- mor går ned i spagat i et tåpelig forsøk på å ikke se tåpelig ut. Skotøy ikke egnet for skøytebane
- sønn får los på gedigen vanndamm av smeltevann ved snøhaugen litt bortenfor
- sønn faller på bakken i sin iver etter å komme til nevnte vanndam
- mor skjønner tegningen og prøver å ta igjen sønn, men har en maksfart som en litt rask snegle
- sønn går over til den mer effektive kravle-metoden
- mor vurderer det samme, men lar seg hemme av sosial etikette

09.50: Sønn tar et svalestup ut i vanndammen. Det veives med armer i pur lykke. Plaskene står meterhøyt. Skittent smeltevann fortæres som om det var den nydeligste melk. Det rulles og det hvines.
09.51: Mor ankommer dammen, går resolutt og plukker opp sønn.
- sønn skriker som om mor er hatet torturist
- mor erkjenner at hun er veldig våt på bena
- sønn bæres forsiktig mot lekeapparater
09.57: Mor går på rompa
09.58: Mor finner ut at det har vært nok lekeplass, sønnen må jo være kald og våt og at det beste nok er å gå hjem
09:59: Mor har ikke lyst på en dyvåt og skitten sønn i bæresele
10:00: Mor tar resolutt sønnens hånd, her skal apostlenes hester tas i bruk for å komme hjem
10:02: Fortsatt i parken, sønn liker å gå, bare ikke spesielt målrettet
10:03: Fortsatt i park
10:05: Krysser gata ved parken
10:06: Sønn vil klatre opp på stol som står utenfor tippekiosk. Mor tillater for at sønnens skal få brukt litt energi.
10:07: Sønn kryper under stolen
- Sønnen finner en sneipe, men pga store votter er ikke finmotorikken helt der til å få plukket den opp. Skuffet sønn, ikke fullt så skuffet mor.
10:08: God framdrift bortover veien
10:09: Sønn vil kikke ned på mann som sitter i en kjeller
10:10: Sønn vil gni seg opp mot den fine og akk så skitne toyotaen som står parkert ved veien
10:11: Sønn vil gå på den glatteste delen av fortauet og en periode med mer enn normal haling fra mors side starter.
10:12: Sønn får los på pytt, den må jo bare besøkes
10:13: Sønn må hilse på hund
10:14: Målrettet gange
10:15: Inn porten
10:16: Sønn vil ikke gå opp trappene for sønn vil ned i kjelleren
- Mor vil ikke ned i kjelleren
- Drakamp. Sønn overrasker stadig med sin styrke.
10:17: Mor griper sønn for bæring opp trappene
- Sønn hyler som om mor er hatet terrorist. Det gjaller i gangene
10:18: Mor låser opp døra

Kveld: Mor har googlet babysvømmingsmuligheter

Night alone

Småbarnslivet er ofte to skritt frem og så ett tilbake. Vi hadde endelig fått litt mer dreisen på det med sovinga, og så kom det noen netter med mye våkning. Men, vi feirer allikevel en liten milepæl denne uka: Pappa måtte reise bort med jobben en natt og mamma måtte duge som trøster og beroliger natterstid. Mats knyttet seg tidlig til pappan sin, men ettersom ukene har gått har stort sett mor brytt ned de fleste barrierene, med unntak av nattetrøst hvor lillegutt har gjort det helt klart at det bare var pappa som dugde.

Men, out of sight, out of mind. Mamma var helt grei når det ikke var noen andre der. Lillegutt sov godt han, og selv om ny mamma lå litt på nåler, klar til å stryke og berolige det sekund det kom noen klynk, så ble det en fredfull natt, selv om undertegnede nok har sovet bedre.

Det er ikke bare, bare å bli foreldre til en liten gutt som nok har sørget en del natterstid, som i tillegg er en fantastisk urolig sover, og som sliter med å holde seg i søvn mellom søvnfasene. De første ukene var dette realiteten for oss:


(Takk til Isabell for denne)

Men, trøtt mor som hadde fått litt for mange fjesspark natterstid, kom plutselig på at hun før overtakelsen hadde fått et tips når det gjaldt slike små som driver med wrestling i senga i de tidlige morgentimene. Da tipset kom vurderte hun det mer som en antropologisk kuriosa, og neppe noe som var aktuelt for henne. Vel, det ble veldig aktuelt, veldig fort. Takk til Ingrid og Jo for tips, og til produsentene av den fantastiske nattposen vi nå er i besittelse av. Lillegutt sover bedre fordi han ikke klarer å vekke seg selv like lett med sine akrobatiske krumspring, han holder varmen bedre, og foreldre sover bedre fordi vi ikke lenger må engste oss så mye for svalestup ut av dobbeltsenga eller velrettede hælspark i øyet kl. 05.35. Jubel all the way!

Norsk statsborger

I dag kom brevet fra Bufdir, den 3. februar ble Mats formelt en norsk statsborger i forbindelse med at vi fikk vår adopsjonsbevilling. En formalitet ja, men likevel en stor dag for oss. Nå er vi også i lovens øyne Mats' foreldre.

Legger ved et foto av lillegutt på dagen, han tok statsborgerskapet med stoisk ro, men synes det var veldig gøy når vi skulle ut på lekeplassen å stikke av slik at mamma måtte jage litt rundt i stua.


Både luemedhals og den fine mariusgenseren er for øvrig strikket av venninne Ingrid. Hun vil for øvrig dukke opp i et senere innlegg hvor sagaen om siklesmekkene oppdateres.

En god dag

Mats og mamma har hatt en veldig fin dag sammen, riktignok seks bleieskift før kl. 13, men etter det var det rolig. Lillegutts sov lang lur, og var veldig blid etter det. Og til middag var den gamle appetitten tilbake. Kan viruset være på retur?

Best av alt - mamma har fått innvilget sin første frikveld og skal ut å spise og quizze med venner. *Stort smil*

Lovnad brutt

Det blir mer om fekale saker, ellers har jeg nesten ingenting å skrive he, he.

Hvis jeg hadde kunne velge på øverste hylle, så hadde jeg nok kanskje ikke valgt at lillegutt skulle ha diare, at Magnus skulle tilbake i jobb, og at temperaturer skulle nærme seg minus 10, alt i samme uke. Ikke for å klage, men det hadde ikke vært førstevalget.

Ja, ja, slik har nå uken vært til nå. Avtaler brytes i øst og vest for når man gang på gang kler opp poden i alskens vintertøy, bare for å oppdage når man skal ut døren at det som ser ut som sennepgult industriavfall (og som lukter likedan)har eksplodert opp langs ryggen og ned langs lår og legger, ja da mister man motet litt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har satt på vaskemaskinen denne uka, men jeg har erfart at en del ulltøy har blitt til tovet dukketøy som følge av min litt halvdesperate vasking hvor ullprogram og vanlig vask går litt i hverandre.

Legen sa at dette var noe som gikk, og "synderen" er nok åpen barnehage forrige uke. Vi har altså noe å glede oss til neste vinter også når lillegutt mest sannsynlig skal begynne i ekte barnehage med de baseluskene det innebærer.

Lillegutt er naturlig nok ikke i toppform, magen er oppblåst og det kan jo ikke være behagelig å ha det giftavfallet surklende i tarmene (vi hører det godt for å si det slik). Det har ikke gått utover aktivitetsnivået hans innendørs, men sutringsgraden har økt en del (kan jo også skyldes at pappa er på jobb)og trappetrimmen og leking på lekeplass har han vist liten interesse for. Appetitten er definitivt redusert, og jeg frykter at vår lille champion eater som ville spise alt vi serverte, er borte for alltid. Litt mer picky nå ja.

Legen sa det gikk over i løpet av en uke. Fingers crossed!

Home alone

I dag var dagen, mannen skulle tilbake på jobb. Litt spente var vi jo, men alle tegn de siste ukene har tydet på at mamma er fin hun også. Og det gikk egentlig veldig greit. Lillegutt ble ikke traumatisert av at pappa var borte på dagen, mens mamma muligens ble noe traumatisert av diare-bleiene som til stadighet måtte skiftes etter lunsj.

Lillegutt har nemlig vært syk i helgen med et magevirus. Men det taklet han flott og formen hans har vært ganske god hele tiden. Det må mer til for å sette ned farten til denne karen, selv om det skal innrømmes at det var en time han hadde litt feber hvor det var tegn til noe slapphet - han satt på fanget og så på TV! Foreldrene er egentlig litt fornøyd med sin egen debut som foreldre til sykt barn; stoisk skiftet de pyjamas på lillegutt syv ganger lørdag kveld, sengetøy ble skiftet to ganger, dyne én gang og ergoselen fikk endelig en tur i vaskemaskinen. Dog skal det innrømmes at dagens bleier har vært noen skikkelig rakarøkare.

Og med det lover jeg på tro og ære og slutte å skrive om fekale saker.

Bye, bye Mr. Lee

Det er så mye jeg kunne skrevet om: Lykken når du tror sønnen nok en dag er klar for oppstandelse kl. 05.30, men så sover til 08.30 i stedet og har en kjempedag. Diverse utprøvde soveremedier og deres effekt. Hyggelig møte med en av de andre småguttene fra hentereisen. Sangstunden i åpen barnehage. Men, det er noe som bare må ut.

Det måtte selvsagt skje - dager etter at jeg hadde outet meg selv som en mor som serverte Mr. Lee-nudler til poden, dukket alle Mr.Lee-produkter opp på Regnskogsfondets verstingliste over matvarer med palmeolje, se http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.7960780. Jeg skulle ønske at jeg kunne erklære min ignoranse, men sannheten er at jeg kjenner til palmeoljens tvilsomme egenskaper fra før av og sjekket faktisk innholdfortegnelsen på Mr. Lee-nudlene i butikken. Men, både de og den andre sorten i butikken hadde den tvilsomme "vegetabilsk olje" i listen, og jeg "valgte å tro" at siden Mr. Lee var dobbelt så dyr så var det sikkert en ok olje de hadde brukt. Den gang ei, Mr. Lee fanger nok nordmenn med sine hvite og spretne nudler (og hva vet jeg, reklamene), ikke med innholdsdeklarasjonen.

Vel, verken listen til Regnskogsfondet, Kiwi, Rema eller Rimi tilbød noe nudelalternativ uten "vegetabilsk olje", og det er på ingen måte aktuelt å starte egenproduksjon, uansett hvor godt jeg like nudelscenen i en av favorittfilmene mine; den koreanske filmen Castaway on the moon. Så i dag ble søket utvidet og på ICA fant jeg kinesiska Ägg Nudlar som ifølge varedeklarasjonen inneholder Vetemjöl, vatten, äggulepulver, salt.

Nudlene er produsert i Kina, og med tanke på alle matvareskandalene der de siste året anser jeg det som urealistisk at jeg er på trygg grunn. Hvem vet hva som skjuler seg bak det for meg kryptiske "äggulepulver"? Men, finnes det mer informasjon der ute - I DON'T WANT TO KNOW! Trøsten er at de er ikke like gode som Mr. Lees - noe jeg velger å tolke som litt større mangel på tvilsomme tilsetningsstoffer... *optimist*.

Farvel for nå, Mr. Lee. Det var et kort og intenst forhold, du skulle bety mye for meg i en kritisk fase av livet. Jeg skal aldri glemme deg.

Bimimbap - laksestyle

I dag var en av de skikkelig gode dagene, sønn og foreldre hadde alle sovet godt (uavbrutt mellom 01 og 07.30 - not too shabby), mye smil, moro, kos og gode måltider sammen. Mor var tilogmed klar for litt inspirasjon da middagstid kom (Må innrømme at det har vært litt mangelvare de siste ukene - blitt mye enkelt eller gamle slagere). Utgangspunktet var salmalaks og ris, og en følelse av at hun burde lage mer koreansk-inspirert mat med en sønn fra Korea. Men, å finne oppskrift i forkant, handle inn og følge slavisk er ikke helt min stil, jeg foretrekker å finne en oppskrift og bruke den som "inspirasjon" og så ta i bruk det jeg finner i skap og skuffer.

Vel, inspirasjonen denne gang var denne oppskriften på min koreanske favorittrett bibimbap; http://drbenkim.com/bibimbap-recipe.htm

Jeg tror ikke bibimbap vanligvis serveres med fisk, men pyttsan. Ris ble kokt, fisk bakt i ovn, strimler av gulrot, oppkuttet broccoli og sukkererter delt på langs ble woket og løk ble gyldnet. Alt ble dandert på tallerken med ris i midten og et stekt egg, sunny side up på toppen (for de som ikke kjenner bibimbap så rører man egget, risen og grønnsakene sammen når måltidet starter). Sesamolje hadde jeg ikke, men brukte litt soyasaus på risen. Lillegutt fikk egen variant med risen og egget stekt sammen i panne, da blir risen mer "sticky" og det blir lettere for poden å faktisk få litt ris inn i munnen.

Det ble supergodt, stor suksess hos små og store. Mor har fått blod på tann, neste gang blir det med noe kjøtt, og de grønnsakene vi da har liggende i kjøleskapet. Men hun vurderer innkjøp av litt sesamolje og chillipaste. Det er jo sikkert lurt å ha noe av det oppskriften sier man skal ha i tilgjengelig...

Om "skjerf" og sikkel

I dag har jeg bestilt siklesmekker i ull på Internett. Det er en første gang for alt...

En mann med tørkle
På bildene vi fikk av lillegutt i ventetiden hadde han alltid et bomullstørkle i halsen og kommende mor synes at han så riktig så stilig ut. Det var først etter overtakelsen, og bagen fra fostermor viste at hun hadde lagt ved 15-20 slike tørkler, at det begynte å demre at disse tørklene kanskje hadde en effekt utover det dekorative. Det hadde de da også, lillegutt er helt klart en mestersikler, eller sagt på stavangersk: Han sogle en del.

"Så det er det de brukes til!"
Vel, i fire uker har vi religiøst brukt disse tørklene, hver dag, hele dagen, litt lite imponert over oppsugingsevne og komforten de leverte. Men da jeg var i en barneklærbutikk i går for å kjøpe noen ekstra tykke ullbukser (det er meldt sprengkulde på Østlandet og jeg vil jo ikke at poden skal fryse) gikk det plutselig et stort lys opp for meg. Det hadde seg nemlig slik at da mannen og jeg var innom diverse barnebutikker i november/desember for å handle inn barneutstyr før hentereisen, så la vi merke til noen underlige smekker. De var små, trekantede, ofte i fleece, og de ble heller ikke kalt smekker, men "skjerf". De virket lite egnede, verken som smekker eller skjerf, jeg mener, de varmet jo ikke halsen på noe vis! Vel, i går så jeg plutselig disse "skjerfene" igjen, og det var jo plutselig selvsagt hva de var til. Flere stilige fleecevarianter ble sporenstreks handlet inn, og var en suksess fra første stund.

Du tuller ikke med ull
I dag kom jeg plutselig på hva en venninne med nyfødt barn hadde nevnt for meg tidligere i uken da podens tilbøyelighet til å la munnens sekreter ta veien ut i stedet for ned, ble nevnt, at det var vanlig å strikke/hekle slike siklekluter i ull. Dette er kunnskap jeg tror bare småbarnsmødre besitter, i alle mine 36 år har jeg aldri tenkt tanken på at det finnes et produkt for siklere, og langt mindre at dette var noe jeg skulle produsere selv.

Vel, blant småbarnsmødre i området jeg bor er det bare ull som gjelder. Man skulle tro det var en religion for enkelte. En venninne fortalte at hun mistet litt troen på sine medsøstre etter å ha vært på butikken Nøstebarn da det var salg der. At si at albuene var spisse, er nok en underdrivelse. Så jeg ba mannen google "sikleskjerf" på Internett. Han sa ikke noe, men spørsmålstegnet var merkbart likevel. "Hm, det heter visst siklesmekke og jeg får bare opp rare ullnettbutikker", var svaret. Vel, én av de rare ullbutikkene har nå fått en bestilling på to siklesmekker.

Jeg er ikke så overvettes ivrig i å konkurrere i noen imaginær perfekt mor-konkurranse (og det faktum at jeg ikke satte meg ned og strikket skjerfene selv gjør vel at jeg har tapt allerede), men når man befinner seg i en livsfase hvor det meste sentrerer seg rundt en smårolling som tidvis er noe uberegnelig for nye foreldre, så blir man preget. Så når sønnen skriker i sinne fordi hans mor har tatt fram ham kulepennen han har dekorert pannen sin med, så er det godt å kunne konstantere at "Du hater meg kanskje akkurat nå, men vit bare at du heretter aldri skal være våt på brystet igjen for du skal få siklesmekker i ull."

What a difference a month makes

Det er gått en måned siden vi møtte Mats Ji-seong for første gang. Jeg har mange ganger tenkt å skrive noe på bloggen, men følelsene har vært så opp og ned at det aldri har føltes rett å skrive noe, at det ikke ble representativt nok på et vis.

Jeg skal være ærlig, de første 12 dagene var utfordrende. En god dag ble uavlatelig fulgt av en dårlig, jet-lagen hang i så vi la oss omtrent samtidig med lillegutt og ble liggende våkne på nattestid med en gutt som gråt mye og drev med wrestling i senga i timene før han våknet, hver dag sprang vi bena av oss, hvert bleieskift og hvert klesskift var en kamp og tanken på å skulle være alene med lillegutt på dagtid i ni måneder virket helt uoverkommelig. Stadig flere møbler, pynteting m.m. ble plassert i høyden eller lempet ned i kjelleren for lillegutt er en mann som skal utforske absolutt alt han kan få fingrene sine i. Spørsmål av typen: "hvor mange dager på rad kan jeg gå i de samme klærne?", "Hvor ofte må man egentlig dusje?" osv dukket stadig opp. Matlysten var på bånn, vekta gikk ned og mor følte seg dradd og sliten. Bare å svare på en SMS var et ork hvis den i det hele tatt ble besvart. Mats ville bare ha trøst og kos av pappa, og jeg fikk ikke lov å legge ham. Mer enn én gang lurte jeg på hvorfor vi frivillig hadde valgt å bli foreldre, selv om det var utrolig mange fantastiske øyeblikk også hvor vi merket at lillegutt ble roligere og mer knyttet til oss. Det som reddet oss gjennom disse første 12 dagene var:

1. Rutinen
Fra første dag i Norge (julaften) ble det til at vi fulgte samme rutine: Frokost med grøt og litt brødskive, deretter leking i lekekroken, litt Hakkebakkeskogen, trappetrim i oppgangen (vi bor i fjerde etasje), lur, lunsj, ut på tur i ergoselen, litt kafe med Småfolk-smoothie, lekeplassbesøk, middag, ettermiddagslur (annehver dag), superaktiv leking rundt omkring i leiligheten med halsende foreldre etter, bad, bok, legging.


Når overskuddet mangler og alt er nytt var det deilig å vite hvordan dagen kom til å bli.

2. Tortilla-chips og cola
Når man har liten matlyst og bare spiser fordi man vet man må, så var det fantastisk deilig å ha en ting man hadde lyst på - i vårt tilfelle: tortilla-chips og cola de få minuttene vi kanskje hadde for oss selv i løpet av dagen.

3. "Toddler adoption. The weaver's craft"
Det gjorde godt å lese om småbarnsadopsjon og hvor mange som har hatt det mye verre enn oss i starten ;-)

Og i tillegg hadde vi supre besteforeldre som handlet inn mye av de vi manglet, som ordnet praktiske ting og som foret oss med mat.

Men så kom 2012
Nyttårsaften var vi trøtte og leie etter en slitsom dag med mye gråt og sutring, og vi misunte alle der ute som festet og hadde det moro.

1. nyttårsdag var en av de gode dagene. Og vi hadde ikke søvnunderskudd lenger. 2. nyttårsdag likeså, også 3. januar ble en god dag. Nå var det jevnt over bare én lur på dagtid noe som gjorde at Mats sovnet i 19-20-tiden som igjen gjorde at vi fikk voksentid på kveldstid (dog med stadige avbrytelser). Å kunne se TV-serier og film uten å sovne føltes som et lite mirakel. Mor så lysere på livet da hun fant ut at Mats storkoste seg i ergoselen på hofta hennes når hun laget mat, gjorde husarbeid, sminket seg, måkte snø osv. slik at dagen ikke bare besto av å løpe etter ham. Plutselig ble det ikke bare pizza, takeaway og barnemat på glass, men fiskeretter, mosede grønnsaker m.m. Vi oppdaget stadig nye ting lillegutt synes var morsomt, latteren og smilet satt løst, færre og mye kortere gråtetokter, sutringen var mindre og kortere, han lot seg lettere trøste om natta, innsovning raskt og uten gråt (ikke alltid, men dog!). Vi ble alle bedre kjent, Mats ble tryggere på oss begge, vi ble kjent med en fantastisk liten gutt som elsker fysisk lek og ablegøyer! To bukser har gått dukken pga slitasje på knærne etter all krabbingen på gulv og i trapper. Milepælene kom en etter en: Sovne i vogn for første gang (før bare bæring), sovne mens mor bar (hurra!), få trøst av mamma (ikke så ofte, men...), bytte bleie solo, ha eneansvar noen timer uten problemer og masse mer.



Hva vi ikke kunne klart oss uten:

1. Ergosele
Jeg ser ingen måte vi kunne ha klart disse første ukene uten Ergoselen:

• Eneste måten å få lillegutt til å sovne (hvis ikke formiddagslur i vogn) er å bære tett til brystet i ergoselen
• 13 kg gutt er for tungt å bære lenge for mamma med pipestilkearmer
• Mulig å gjøre annet hjemme enn å løpe etter aktiv smårolling
• Roer ned lillegutt når han blir litt hyper. Ypperlig å ha ham i selen litt før leggetid så roen får senket seg i aktiv guttekropp. Og veldig bra for tilknytning til mamma å få et lite brødmåltid rett før leggetid ved kjøkkenbenken. Veien til denne unge mannens hjerte går i stor grad gjennom magen.
• Superpraktisk når man skal ut på tur, ofte stress med vogn når det snør, er fullt på bussen, skal inn i trange butikker etc.
  

Ergoselen vår ser ganske sliten og skitten ut allerede, men vi er så avhengig av den at vi får aldri vasket den!

2. Mr. Lee-nudler (og Stokke-stol)
Middagsmåltidene den første uken var av blandet koselighetsgrad. Barnestolen manglet sele og lillegutt tok ikke to øre for å turne i den hvis ikke mor og far passet på. Mats måtte i stor grad mates for å få i seg nok mat så det ble ikke mye tid til spising for de voksne. Så kom svigers med en stol han ikke kom seg ut av, og nesten samtidig kjøpte vi inn noen nudler til en lakserett, og det var en innertier! Lillegutt kjente til nudler og koste seg storligen med dem. Han spiste på egenhånd og han spiste konsentrert, og plutselig kunne Magnus og jeg også få tid til å spise i litt mer ro og fred under middagen. Og nudlene ga undertegnede matlysten tilbake! Vi innrømmer gladelig at det har blitt en del nudelbaserte middager de siste ukene. Lenge leve Mr. Lee.

Ståa nå

Alt ser annerledes ut nå enn for noen uker siden. Ikke fordi alt er perfekt, eller at vi ikke bekymrer oss, eller at det å være foreldre er det mest fantastiske i verden, for det er ikke alltid det, selv når man har ventet lenge. Men fordi det store, ukjente, litt skremmende konseptet "foreldreskap" ikke lenger er ukjent og skremmende. Vi kan faktisk ta vare på et barn! Vi blir stadig flinkere på å skape tilknytning. Vi får fortsatt dagliglivet til å gå i hop uten at vi blir sinte og sure (enn så lenge - vi er fortsatt hjemme begge to, he, he).

Men kanskje mest av alt fordi at livet med Mats er blitt en selvfølgelighet og en uunngåelighet. Mens jeg de første dagene ofte kunne spørre meg selv hvorfor vi hadde valgt å bli foreldre, hvorfor jeg ikke heller skulle tilbake i jobb etter juleferien, hvordan jeg skulle holde ut å være i permisjon i ni månder, så tenker jeg ikke slik lenger. Ikke fordi jeg tror alt blir rosenrødt, men fordi jeg er mammaen til Mats og det mitt ansvar å ta godt vare på ham. Det er blitt utenkelig at jeg ikke skulle være mammaen hans. Og fordi jeg gleder meg over hvert lille fremskritt vår lille sønn gjør, hvert fremskritt vi gjør som foreldre, hvert fremskritt vi gjør som en familie, og hver eneste lille ting som gjør at vi blir bedre kjent med denne fantastiske gutten vi var så heldige å få hente i Korea.