Night alone

Småbarnslivet er ofte to skritt frem og så ett tilbake. Vi hadde endelig fått litt mer dreisen på det med sovinga, og så kom det noen netter med mye våkning. Men, vi feirer allikevel en liten milepæl denne uka: Pappa måtte reise bort med jobben en natt og mamma måtte duge som trøster og beroliger natterstid. Mats knyttet seg tidlig til pappan sin, men ettersom ukene har gått har stort sett mor brytt ned de fleste barrierene, med unntak av nattetrøst hvor lillegutt har gjort det helt klart at det bare var pappa som dugde.

Men, out of sight, out of mind. Mamma var helt grei når det ikke var noen andre der. Lillegutt sov godt han, og selv om ny mamma lå litt på nåler, klar til å stryke og berolige det sekund det kom noen klynk, så ble det en fredfull natt, selv om undertegnede nok har sovet bedre.

Det er ikke bare, bare å bli foreldre til en liten gutt som nok har sørget en del natterstid, som i tillegg er en fantastisk urolig sover, og som sliter med å holde seg i søvn mellom søvnfasene. De første ukene var dette realiteten for oss:


(Takk til Isabell for denne)

Men, trøtt mor som hadde fått litt for mange fjesspark natterstid, kom plutselig på at hun før overtakelsen hadde fått et tips når det gjaldt slike små som driver med wrestling i senga i de tidlige morgentimene. Da tipset kom vurderte hun det mer som en antropologisk kuriosa, og neppe noe som var aktuelt for henne. Vel, det ble veldig aktuelt, veldig fort. Takk til Ingrid og Jo for tips, og til produsentene av den fantastiske nattposen vi nå er i besittelse av. Lillegutt sover bedre fordi han ikke klarer å vekke seg selv like lett med sine akrobatiske krumspring, han holder varmen bedre, og foreldre sover bedre fordi vi ikke lenger må engste oss så mye for svalestup ut av dobbeltsenga eller velrettede hælspark i øyet kl. 05.35. Jubel all the way!