lørdag 25. august 2012

Lekeplasskommunikasjon

I går oppdaget jeg til min forbauselse at en av lekeplasspappaene faktisk er en kjent norsk skuespiller og har hovedrollen i den kommende filmen Mer eller mindre mann. At dette ikke på noe tidspunkt hadde falt meg inn, selv om jeg mange ganger har lest om vedkommende i avisenes kultursider, har mye å gjøre med den noe spesielle kommunikasjonen voksne imellom på lekeplassen.

De siste åtte månedene har jeg møtt mange småbarnspappaer (og noen småbarnsmammaer også, men de er klart i undertall på formiddagen ettersom det stort sett er pappaer som har slutten av foreldrepermisjonen, de månedene barnet faktisk har blitt stort nok til lekeparkliv og før de begynner i barnehage), og uten unntak så er dette samtaleemnene:

* Barnets navn
* Barnets alder (i måneder primært)
* Hvorvidt barnet er stor eller liten for alderen
* Når/om barnet skal i barnehage
* Hvilken barnehage man har søkt om plass/hvilken barnehage man har fått plass i
* Når barnet våknet om morgenen, når det sover lur
* Samt litt adopsjonsprat

Ikke på noe tidspunkt faller det oss inn å prate noe om oss selv. På lekeplassen er man ikke noe annet enn et barns mor eller far. Å utveksle våre egne navn, diskutere hva vi jobber med, nyheter - faller ingen inn. Og fordi de aller fleste bare er lekeplassforeldre på dagtid i noen korte perioder før barnet begynner i barnehage, er mulighetene for å danne relasjoner som går utover et nikk og et hei utenfor parken, relativt dårlige.


Selv når man møter kjentfolk så er det på lekeplassen kun barneprat som gjelder. Nylig møtte jeg en profilert politiker jeg kjenner litt på lekeplassen med datteren sin. Hadde vi møttes alle andre steder er jeg overbevist om at jeg ville spurt om hvordan det gikk på jobben, hva hun konkret jobbet med nå osv. Men på lekeplassen var det kun barneprat som gjaldt, hvordan det gikk med min lillegutt, hvordan datteren så fram til å begynne på skole osv. osv. I åtte måneder har all voksenkontakt på dagtid handlet om barnet. Jeg er faktisk usikker på om jeg lenger er i stand til å småprate om noe annet. Vel, jeg har to måneder igjen før permisjonstiden er over - jeg får vurdere å bryte lekeplassens sosiale normer ellers er vel sjansen for sosial paria-status overveldende når jeg skal tilbake til noe som minner om normalt liv.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar