What a difference a month makes

Det er gått en måned siden vi møtte Mats Ji-seong for første gang. Jeg har mange ganger tenkt å skrive noe på bloggen, men følelsene har vært så opp og ned at det aldri har føltes rett å skrive noe, at det ikke ble representativt nok på et vis.

Jeg skal være ærlig, de første 12 dagene var utfordrende. En god dag ble uavlatelig fulgt av en dårlig, jet-lagen hang i så vi la oss omtrent samtidig med lillegutt og ble liggende våkne på nattestid med en gutt som gråt mye og drev med wrestling i senga i timene før han våknet, hver dag sprang vi bena av oss, hvert bleieskift og hvert klesskift var en kamp og tanken på å skulle være alene med lillegutt på dagtid i ni måneder virket helt uoverkommelig. Stadig flere møbler, pynteting m.m. ble plassert i høyden eller lempet ned i kjelleren for lillegutt er en mann som skal utforske absolutt alt han kan få fingrene sine i. Spørsmål av typen: "hvor mange dager på rad kan jeg gå i de samme klærne?", "Hvor ofte må man egentlig dusje?" osv dukket stadig opp. Matlysten var på bånn, vekta gikk ned og mor følte seg dradd og sliten. Bare å svare på en SMS var et ork hvis den i det hele tatt ble besvart. Mats ville bare ha trøst og kos av pappa, og jeg fikk ikke lov å legge ham. Mer enn én gang lurte jeg på hvorfor vi frivillig hadde valgt å bli foreldre, selv om det var utrolig mange fantastiske øyeblikk også hvor vi merket at lillegutt ble roligere og mer knyttet til oss. Det som reddet oss gjennom disse første 12 dagene var:

1. Rutinen
Fra første dag i Norge (julaften) ble det til at vi fulgte samme rutine: Frokost med grøt og litt brødskive, deretter leking i lekekroken, litt Hakkebakkeskogen, trappetrim i oppgangen (vi bor i fjerde etasje), lur, lunsj, ut på tur i ergoselen, litt kafe med Småfolk-smoothie, lekeplassbesøk, middag, ettermiddagslur (annehver dag), superaktiv leking rundt omkring i leiligheten med halsende foreldre etter, bad, bok, legging.


Når overskuddet mangler og alt er nytt var det deilig å vite hvordan dagen kom til å bli.

2. Tortilla-chips og cola
Når man har liten matlyst og bare spiser fordi man vet man må, så var det fantastisk deilig å ha en ting man hadde lyst på - i vårt tilfelle: tortilla-chips og cola de få minuttene vi kanskje hadde for oss selv i løpet av dagen.

3. "Toddler adoption. The weaver's craft"
Det gjorde godt å lese om småbarnsadopsjon og hvor mange som har hatt det mye verre enn oss i starten ;-)

Og i tillegg hadde vi supre besteforeldre som handlet inn mye av de vi manglet, som ordnet praktiske ting og som foret oss med mat.

Men så kom 2012
Nyttårsaften var vi trøtte og leie etter en slitsom dag med mye gråt og sutring, og vi misunte alle der ute som festet og hadde det moro.

1. nyttårsdag var en av de gode dagene. Og vi hadde ikke søvnunderskudd lenger. 2. nyttårsdag likeså, også 3. januar ble en god dag. Nå var det jevnt over bare én lur på dagtid noe som gjorde at Mats sovnet i 19-20-tiden som igjen gjorde at vi fikk voksentid på kveldstid (dog med stadige avbrytelser). Å kunne se TV-serier og film uten å sovne føltes som et lite mirakel. Mor så lysere på livet da hun fant ut at Mats storkoste seg i ergoselen på hofta hennes når hun laget mat, gjorde husarbeid, sminket seg, måkte snø osv. slik at dagen ikke bare besto av å løpe etter ham. Plutselig ble det ikke bare pizza, takeaway og barnemat på glass, men fiskeretter, mosede grønnsaker m.m. Vi oppdaget stadig nye ting lillegutt synes var morsomt, latteren og smilet satt løst, færre og mye kortere gråtetokter, sutringen var mindre og kortere, han lot seg lettere trøste om natta, innsovning raskt og uten gråt (ikke alltid, men dog!). Vi ble alle bedre kjent, Mats ble tryggere på oss begge, vi ble kjent med en fantastisk liten gutt som elsker fysisk lek og ablegøyer! To bukser har gått dukken pga slitasje på knærne etter all krabbingen på gulv og i trapper. Milepælene kom en etter en: Sovne i vogn for første gang (før bare bæring), sovne mens mor bar (hurra!), få trøst av mamma (ikke så ofte, men...), bytte bleie solo, ha eneansvar noen timer uten problemer og masse mer.



Hva vi ikke kunne klart oss uten:

1. Ergosele
Jeg ser ingen måte vi kunne ha klart disse første ukene uten Ergoselen:

• Eneste måten å få lillegutt til å sovne (hvis ikke formiddagslur i vogn) er å bære tett til brystet i ergoselen
• 13 kg gutt er for tungt å bære lenge for mamma med pipestilkearmer
• Mulig å gjøre annet hjemme enn å løpe etter aktiv smårolling
• Roer ned lillegutt når han blir litt hyper. Ypperlig å ha ham i selen litt før leggetid så roen får senket seg i aktiv guttekropp. Og veldig bra for tilknytning til mamma å få et lite brødmåltid rett før leggetid ved kjøkkenbenken. Veien til denne unge mannens hjerte går i stor grad gjennom magen.
• Superpraktisk når man skal ut på tur, ofte stress med vogn når det snør, er fullt på bussen, skal inn i trange butikker etc.
  

Ergoselen vår ser ganske sliten og skitten ut allerede, men vi er så avhengig av den at vi får aldri vasket den!

2. Mr. Lee-nudler (og Stokke-stol)
Middagsmåltidene den første uken var av blandet koselighetsgrad. Barnestolen manglet sele og lillegutt tok ikke to øre for å turne i den hvis ikke mor og far passet på. Mats måtte i stor grad mates for å få i seg nok mat så det ble ikke mye tid til spising for de voksne. Så kom svigers med en stol han ikke kom seg ut av, og nesten samtidig kjøpte vi inn noen nudler til en lakserett, og det var en innertier! Lillegutt kjente til nudler og koste seg storligen med dem. Han spiste på egenhånd og han spiste konsentrert, og plutselig kunne Magnus og jeg også få tid til å spise i litt mer ro og fred under middagen. Og nudlene ga undertegnede matlysten tilbake! Vi innrømmer gladelig at det har blitt en del nudelbaserte middager de siste ukene. Lenge leve Mr. Lee.

Ståa nå

Alt ser annerledes ut nå enn for noen uker siden. Ikke fordi alt er perfekt, eller at vi ikke bekymrer oss, eller at det å være foreldre er det mest fantastiske i verden, for det er ikke alltid det, selv når man har ventet lenge. Men fordi det store, ukjente, litt skremmende konseptet "foreldreskap" ikke lenger er ukjent og skremmende. Vi kan faktisk ta vare på et barn! Vi blir stadig flinkere på å skape tilknytning. Vi får fortsatt dagliglivet til å gå i hop uten at vi blir sinte og sure (enn så lenge - vi er fortsatt hjemme begge to, he, he).

Men kanskje mest av alt fordi at livet med Mats er blitt en selvfølgelighet og en uunngåelighet. Mens jeg de første dagene ofte kunne spørre meg selv hvorfor vi hadde valgt å bli foreldre, hvorfor jeg ikke heller skulle tilbake i jobb etter juleferien, hvordan jeg skulle holde ut å være i permisjon i ni månder, så tenker jeg ikke slik lenger. Ikke fordi jeg tror alt blir rosenrødt, men fordi jeg er mammaen til Mats og det mitt ansvar å ta godt vare på ham. Det er blitt utenkelig at jeg ikke skulle være mammaen hans. Og fordi jeg gleder meg over hvert lille fremskritt vår lille sønn gjør, hvert fremskritt vi gjør som foreldre, hvert fremskritt vi gjør som en familie, og hver eneste lille ting som gjør at vi blir bedre kjent med denne fantastiske gutten vi var så heldige å få hente i Korea.