I dag var dagen, mannen skulle tilbake på jobb. Litt spente var vi jo, men alle tegn de siste ukene har tydet på at mamma er fin hun også. Og det gikk egentlig veldig greit. Lillegutt ble ikke traumatisert av at pappa var borte på dagen, mens mamma muligens ble noe traumatisert av diare-bleiene som til stadighet måtte skiftes etter lunsj.
Lillegutt har nemlig vært syk i helgen med et magevirus. Men det taklet han flott og formen hans har vært ganske god hele tiden. Det må mer til for å sette ned farten til denne karen, selv om det skal innrømmes at det var en time han hadde litt feber hvor det var tegn til noe slapphet - han satt på fanget og så på TV! Foreldrene er egentlig litt fornøyd med sin egen debut som foreldre til sykt barn; stoisk skiftet de pyjamas på lillegutt syv ganger lørdag kveld, sengetøy ble skiftet to ganger, dyne én gang og ergoselen fikk endelig en tur i vaskemaskinen. Dog skal det innrømmes at dagens bleier har vært noen skikkelig rakarøkare.
Og med det lover jeg på tro og ære og slutte å skrive om fekale saker.
mandag 30. januar 2012
torsdag 26. januar 2012
Bye, bye Mr. Lee
Det er så mye jeg kunne skrevet om: Lykken når du tror sønnen nok en dag er klar for oppstandelse kl. 05.30, men så sover til 08.30 i stedet og har en kjempedag. Diverse utprøvde soveremedier og deres effekt. Hyggelig møte med en av de andre småguttene fra hentereisen. Sangstunden i åpen barnehage. Men, det er noe som bare må ut.
Det måtte selvsagt skje - dager etter at jeg hadde outet meg selv som en mor som serverte Mr. Lee-nudler til poden, dukket alle Mr.Lee-produkter opp på Regnskogsfondets verstingliste over matvarer med palmeolje, se http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.7960780. Jeg skulle ønske at jeg kunne erklære min ignoranse, men sannheten er at jeg kjenner til palmeoljens tvilsomme egenskaper fra før av og sjekket faktisk innholdfortegnelsen på Mr. Lee-nudlene i butikken. Men, både de og den andre sorten i butikken hadde den tvilsomme "vegetabilsk olje" i listen, og jeg "valgte å tro" at siden Mr. Lee var dobbelt så dyr så var det sikkert en ok olje de hadde brukt. Den gang ei, Mr. Lee fanger nok nordmenn med sine hvite og spretne nudler (og hva vet jeg, reklamene), ikke med innholdsdeklarasjonen.
Vel, verken listen til Regnskogsfondet, Kiwi, Rema eller Rimi tilbød noe nudelalternativ uten "vegetabilsk olje", og det er på ingen måte aktuelt å starte egenproduksjon, uansett hvor godt jeg like nudelscenen i en av favorittfilmene mine; den koreanske filmen Castaway on the moon. Så i dag ble søket utvidet og på ICA fant jeg kinesiska Ägg Nudlar som ifølge varedeklarasjonen inneholder Vetemjöl, vatten, äggulepulver, salt.
Nudlene er produsert i Kina, og med tanke på alle matvareskandalene der de siste året anser jeg det som urealistisk at jeg er på trygg grunn. Hvem vet hva som skjuler seg bak det for meg kryptiske "äggulepulver"? Men, finnes det mer informasjon der ute - I DON'T WANT TO KNOW! Trøsten er at de er ikke like gode som Mr. Lees - noe jeg velger å tolke som litt større mangel på tvilsomme tilsetningsstoffer... *optimist*.
Farvel for nå, Mr. Lee. Det var et kort og intenst forhold, du skulle bety mye for meg i en kritisk fase av livet. Jeg skal aldri glemme deg.
Det måtte selvsagt skje - dager etter at jeg hadde outet meg selv som en mor som serverte Mr. Lee-nudler til poden, dukket alle Mr.Lee-produkter opp på Regnskogsfondets verstingliste over matvarer med palmeolje, se http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.7960780. Jeg skulle ønske at jeg kunne erklære min ignoranse, men sannheten er at jeg kjenner til palmeoljens tvilsomme egenskaper fra før av og sjekket faktisk innholdfortegnelsen på Mr. Lee-nudlene i butikken. Men, både de og den andre sorten i butikken hadde den tvilsomme "vegetabilsk olje" i listen, og jeg "valgte å tro" at siden Mr. Lee var dobbelt så dyr så var det sikkert en ok olje de hadde brukt. Den gang ei, Mr. Lee fanger nok nordmenn med sine hvite og spretne nudler (og hva vet jeg, reklamene), ikke med innholdsdeklarasjonen.
Vel, verken listen til Regnskogsfondet, Kiwi, Rema eller Rimi tilbød noe nudelalternativ uten "vegetabilsk olje", og det er på ingen måte aktuelt å starte egenproduksjon, uansett hvor godt jeg like nudelscenen i en av favorittfilmene mine; den koreanske filmen Castaway on the moon. Så i dag ble søket utvidet og på ICA fant jeg kinesiska Ägg Nudlar som ifølge varedeklarasjonen inneholder Vetemjöl, vatten, äggulepulver, salt.
Nudlene er produsert i Kina, og med tanke på alle matvareskandalene der de siste året anser jeg det som urealistisk at jeg er på trygg grunn. Hvem vet hva som skjuler seg bak det for meg kryptiske "äggulepulver"? Men, finnes det mer informasjon der ute - I DON'T WANT TO KNOW! Trøsten er at de er ikke like gode som Mr. Lees - noe jeg velger å tolke som litt større mangel på tvilsomme tilsetningsstoffer... *optimist*.
Farvel for nå, Mr. Lee. Det var et kort og intenst forhold, du skulle bety mye for meg i en kritisk fase av livet. Jeg skal aldri glemme deg.
tirsdag 24. januar 2012
Bimimbap - laksestyle
I dag var en av de skikkelig gode dagene, sønn og foreldre hadde alle sovet godt (uavbrutt mellom 01 og 07.30 - not too shabby), mye smil, moro, kos og gode måltider sammen. Mor var tilogmed klar for litt inspirasjon da middagstid kom (Må innrømme at det har vært litt mangelvare de siste ukene - blitt mye enkelt eller gamle slagere). Utgangspunktet var salmalaks og ris, og en følelse av at hun burde lage mer koreansk-inspirert mat med en sønn fra Korea. Men, å finne oppskrift i forkant, handle inn og følge slavisk er ikke helt min stil, jeg foretrekker å finne en oppskrift og bruke den som "inspirasjon" og så ta i bruk det jeg finner i skap og skuffer.
Vel, inspirasjonen denne gang var denne oppskriften på min koreanske favorittrett bibimbap; http://drbenkim.com/bibimbap-recipe.htm
Jeg tror ikke bibimbap vanligvis serveres med fisk, men pyttsan. Ris ble kokt, fisk bakt i ovn, strimler av gulrot, oppkuttet broccoli og sukkererter delt på langs ble woket og løk ble gyldnet. Alt ble dandert på tallerken med ris i midten og et stekt egg, sunny side up på toppen (for de som ikke kjenner bibimbap så rører man egget, risen og grønnsakene sammen når måltidet starter). Sesamolje hadde jeg ikke, men brukte litt soyasaus på risen. Lillegutt fikk egen variant med risen og egget stekt sammen i panne, da blir risen mer "sticky" og det blir lettere for poden å faktisk få litt ris inn i munnen.
Det ble supergodt, stor suksess hos små og store. Mor har fått blod på tann, neste gang blir det med noe kjøtt, og de grønnsakene vi da har liggende i kjøleskapet. Men hun vurderer innkjøp av litt sesamolje og chillipaste. Det er jo sikkert lurt å ha noe av det oppskriften sier man skal ha i tilgjengelig...
Vel, inspirasjonen denne gang var denne oppskriften på min koreanske favorittrett bibimbap; http://drbenkim.com/bibimbap-recipe.htm
Jeg tror ikke bibimbap vanligvis serveres med fisk, men pyttsan. Ris ble kokt, fisk bakt i ovn, strimler av gulrot, oppkuttet broccoli og sukkererter delt på langs ble woket og løk ble gyldnet. Alt ble dandert på tallerken med ris i midten og et stekt egg, sunny side up på toppen (for de som ikke kjenner bibimbap så rører man egget, risen og grønnsakene sammen når måltidet starter). Sesamolje hadde jeg ikke, men brukte litt soyasaus på risen. Lillegutt fikk egen variant med risen og egget stekt sammen i panne, da blir risen mer "sticky" og det blir lettere for poden å faktisk få litt ris inn i munnen.
Det ble supergodt, stor suksess hos små og store. Mor har fått blod på tann, neste gang blir det med noe kjøtt, og de grønnsakene vi da har liggende i kjøleskapet. Men hun vurderer innkjøp av litt sesamolje og chillipaste. Det er jo sikkert lurt å ha noe av det oppskriften sier man skal ha i tilgjengelig...
søndag 22. januar 2012
Om "skjerf" og sikkel
I dag har jeg bestilt siklesmekker i ull på Internett. Det er en første gang for alt...
En mann med tørkle
På bildene vi fikk av lillegutt i ventetiden hadde han alltid et bomullstørkle i halsen og kommende mor synes at han så riktig så stilig ut. Det var først etter overtakelsen, og bagen fra fostermor viste at hun hadde lagt ved 15-20 slike tørkler, at det begynte å demre at disse tørklene kanskje hadde en effekt utover det dekorative. Det hadde de da også, lillegutt er helt klart en mestersikler, eller sagt på stavangersk: Han sogle en del.
"Så det er det de brukes til!"
Vel, i fire uker har vi religiøst brukt disse tørklene, hver dag, hele dagen, litt lite imponert over oppsugingsevne og komforten de leverte. Men da jeg var i en barneklærbutikk i går for å kjøpe noen ekstra tykke ullbukser (det er meldt sprengkulde på Østlandet og jeg vil jo ikke at poden skal fryse) gikk det plutselig et stort lys opp for meg. Det hadde seg nemlig slik at da mannen og jeg var innom diverse barnebutikker i november/desember for å handle inn barneutstyr før hentereisen, så la vi merke til noen underlige smekker. De var små, trekantede, ofte i fleece, og de ble heller ikke kalt smekker, men "skjerf". De virket lite egnede, verken som smekker eller skjerf, jeg mener, de varmet jo ikke halsen på noe vis! Vel, i går så jeg plutselig disse "skjerfene" igjen, og det var jo plutselig selvsagt hva de var til. Flere stilige fleecevarianter ble sporenstreks handlet inn, og var en suksess fra første stund.
Du tuller ikke med ull
I dag kom jeg plutselig på hva en venninne med nyfødt barn hadde nevnt for meg tidligere i uken da podens tilbøyelighet til å la munnens sekreter ta veien ut i stedet for ned, ble nevnt, at det var vanlig å strikke/hekle slike siklekluter i ull. Dette er kunnskap jeg tror bare småbarnsmødre besitter, i alle mine 36 år har jeg aldri tenkt tanken på at det finnes et produkt for siklere, og langt mindre at dette var noe jeg skulle produsere selv.
Vel, blant småbarnsmødre i området jeg bor er det bare ull som gjelder. Man skulle tro det var en religion for enkelte. En venninne fortalte at hun mistet litt troen på sine medsøstre etter å ha vært på butikken Nøstebarn da det var salg der. At si at albuene var spisse, er nok en underdrivelse. Så jeg ba mannen google "sikleskjerf" på Internett. Han sa ikke noe, men spørsmålstegnet var merkbart likevel. "Hm, det heter visst siklesmekke og jeg får bare opp rare ullnettbutikker", var svaret. Vel, én av de rare ullbutikkene har nå fått en bestilling på to siklesmekker.
Jeg er ikke så overvettes ivrig i å konkurrere i noen imaginær perfekt mor-konkurranse (og det faktum at jeg ikke satte meg ned og strikket skjerfene selv gjør vel at jeg har tapt allerede), men når man befinner seg i en livsfase hvor det meste sentrerer seg rundt en smårolling som tidvis er noe uberegnelig for nye foreldre, så blir man preget. Så når sønnen skriker i sinne fordi hans mor har tatt fram ham kulepennen han har dekorert pannen sin med, så er det godt å kunne konstantere at "Du hater meg kanskje akkurat nå, men vit bare at du heretter aldri skal være våt på brystet igjen for du skal få siklesmekker i ull."
En mann med tørkle
På bildene vi fikk av lillegutt i ventetiden hadde han alltid et bomullstørkle i halsen og kommende mor synes at han så riktig så stilig ut. Det var først etter overtakelsen, og bagen fra fostermor viste at hun hadde lagt ved 15-20 slike tørkler, at det begynte å demre at disse tørklene kanskje hadde en effekt utover det dekorative. Det hadde de da også, lillegutt er helt klart en mestersikler, eller sagt på stavangersk: Han sogle en del.
"Så det er det de brukes til!"
Vel, i fire uker har vi religiøst brukt disse tørklene, hver dag, hele dagen, litt lite imponert over oppsugingsevne og komforten de leverte. Men da jeg var i en barneklærbutikk i går for å kjøpe noen ekstra tykke ullbukser (det er meldt sprengkulde på Østlandet og jeg vil jo ikke at poden skal fryse) gikk det plutselig et stort lys opp for meg. Det hadde seg nemlig slik at da mannen og jeg var innom diverse barnebutikker i november/desember for å handle inn barneutstyr før hentereisen, så la vi merke til noen underlige smekker. De var små, trekantede, ofte i fleece, og de ble heller ikke kalt smekker, men "skjerf". De virket lite egnede, verken som smekker eller skjerf, jeg mener, de varmet jo ikke halsen på noe vis! Vel, i går så jeg plutselig disse "skjerfene" igjen, og det var jo plutselig selvsagt hva de var til. Flere stilige fleecevarianter ble sporenstreks handlet inn, og var en suksess fra første stund.
Du tuller ikke med ull
I dag kom jeg plutselig på hva en venninne med nyfødt barn hadde nevnt for meg tidligere i uken da podens tilbøyelighet til å la munnens sekreter ta veien ut i stedet for ned, ble nevnt, at det var vanlig å strikke/hekle slike siklekluter i ull. Dette er kunnskap jeg tror bare småbarnsmødre besitter, i alle mine 36 år har jeg aldri tenkt tanken på at det finnes et produkt for siklere, og langt mindre at dette var noe jeg skulle produsere selv.
Vel, blant småbarnsmødre i området jeg bor er det bare ull som gjelder. Man skulle tro det var en religion for enkelte. En venninne fortalte at hun mistet litt troen på sine medsøstre etter å ha vært på butikken Nøstebarn da det var salg der. At si at albuene var spisse, er nok en underdrivelse. Så jeg ba mannen google "sikleskjerf" på Internett. Han sa ikke noe, men spørsmålstegnet var merkbart likevel. "Hm, det heter visst siklesmekke og jeg får bare opp rare ullnettbutikker", var svaret. Vel, én av de rare ullbutikkene har nå fått en bestilling på to siklesmekker.
Jeg er ikke så overvettes ivrig i å konkurrere i noen imaginær perfekt mor-konkurranse (og det faktum at jeg ikke satte meg ned og strikket skjerfene selv gjør vel at jeg har tapt allerede), men når man befinner seg i en livsfase hvor det meste sentrerer seg rundt en smårolling som tidvis er noe uberegnelig for nye foreldre, så blir man preget. Så når sønnen skriker i sinne fordi hans mor har tatt fram ham kulepennen han har dekorert pannen sin med, så er det godt å kunne konstantere at "Du hater meg kanskje akkurat nå, men vit bare at du heretter aldri skal være våt på brystet igjen for du skal få siklesmekker i ull."
torsdag 19. januar 2012
What a difference a month makes
Det er gått en måned siden vi møtte Mats Ji-seong for første gang. Jeg har mange ganger tenkt å skrive noe på bloggen, men følelsene har vært så opp og ned at det aldri har føltes rett å skrive noe, at det ikke ble representativt nok på et vis.
Jeg skal være ærlig, de første 12 dagene var utfordrende. En god dag ble uavlatelig fulgt av en dårlig, jet-lagen hang i så vi la oss omtrent samtidig med lillegutt og ble liggende våkne på nattestid med en gutt som gråt mye og drev med wrestling i senga i timene før han våknet, hver dag sprang vi bena av oss, hvert bleieskift og hvert klesskift var en kamp og tanken på å skulle være alene med lillegutt på dagtid i ni måneder virket helt uoverkommelig. Stadig flere møbler, pynteting m.m. ble plassert i høyden eller lempet ned i kjelleren for lillegutt er en mann som skal utforske absolutt alt han kan få fingrene sine i. Spørsmål av typen: "hvor mange dager på rad kan jeg gå i de samme klærne?", "Hvor ofte må man egentlig dusje?" osv dukket stadig opp. Matlysten var på bånn, vekta gikk ned og mor følte seg dradd og sliten. Bare å svare på en SMS var et ork hvis den i det hele tatt ble besvart. Mats ville bare ha trøst og kos av pappa, og jeg fikk ikke lov å legge ham. Mer enn én gang lurte jeg på hvorfor vi frivillig hadde valgt å bli foreldre, selv om det var utrolig mange fantastiske øyeblikk også hvor vi merket at lillegutt ble roligere og mer knyttet til oss. Det som reddet oss gjennom disse første 12 dagene var:
1. Rutinen
Fra første dag i Norge (julaften) ble det til at vi fulgte samme rutine: Frokost med grøt og litt brødskive, deretter leking i lekekroken, litt Hakkebakkeskogen, trappetrim i oppgangen (vi bor i fjerde etasje), lur, lunsj, ut på tur i ergoselen, litt kafe med Småfolk-smoothie, lekeplassbesøk, middag, ettermiddagslur (annehver dag), superaktiv leking rundt omkring i leiligheten med halsende foreldre etter, bad, bok, legging.
Når overskuddet mangler og alt er nytt var det deilig å vite hvordan dagen kom til å bli.
2. Tortilla-chips og cola
Når man har liten matlyst og bare spiser fordi man vet man må, så var det fantastisk deilig å ha en ting man hadde lyst på - i vårt tilfelle: tortilla-chips og cola de få minuttene vi kanskje hadde for oss selv i løpet av dagen.
3. "Toddler adoption. The weaver's craft"
Det gjorde godt å lese om småbarnsadopsjon og hvor mange som har hatt det mye verre enn oss i starten ;-)
Og i tillegg hadde vi supre besteforeldre som handlet inn mye av de vi manglet, som ordnet praktiske ting og som foret oss med mat.
Men så kom 2012
Nyttårsaften var vi trøtte og leie etter en slitsom dag med mye gråt og sutring, og vi misunte alle der ute som festet og hadde det moro.
1. nyttårsdag var en av de gode dagene. Og vi hadde ikke søvnunderskudd lenger. 2. nyttårsdag likeså, også 3. januar ble en god dag. Nå var det jevnt over bare én lur på dagtid noe som gjorde at Mats sovnet i 19-20-tiden som igjen gjorde at vi fikk voksentid på kveldstid (dog med stadige avbrytelser). Å kunne se TV-serier og film uten å sovne føltes som et lite mirakel. Mor så lysere på livet da hun fant ut at Mats storkoste seg i ergoselen på hofta hennes når hun laget mat, gjorde husarbeid, sminket seg, måkte snø osv. slik at dagen ikke bare besto av å løpe etter ham.
Plutselig ble det ikke bare pizza, takeaway og barnemat på glass, men fiskeretter, mosede grønnsaker m.m. Vi oppdaget stadig nye ting lillegutt synes var morsomt, latteren og smilet satt løst, færre og mye kortere gråtetokter, sutringen var mindre og kortere, han lot seg lettere trøste om natta, innsovning raskt og uten gråt (ikke alltid, men dog!). Vi ble alle bedre kjent, Mats ble tryggere på oss begge, vi ble kjent med en fantastisk liten gutt som elsker fysisk lek og ablegøyer! To bukser har gått dukken pga slitasje på knærne etter all krabbingen på gulv og i trapper. Milepælene kom en etter en: Sovne i vogn for første gang (før bare bæring), sovne mens mor bar (hurra!), få trøst av mamma (ikke så ofte, men...), bytte bleie solo, ha eneansvar noen timer uten problemer og masse mer.
Hva vi ikke kunne klart oss uten:
1. Ergosele
Jeg ser ingen måte vi kunne ha klart disse første ukene uten Ergoselen:
Men kanskje mest av alt fordi at livet med Mats er blitt en selvfølgelighet og en uunngåelighet. Mens jeg de første dagene ofte kunne spørre meg selv hvorfor vi hadde valgt å bli foreldre, hvorfor jeg ikke heller skulle tilbake i jobb etter juleferien, hvordan jeg skulle holde ut å være i permisjon i ni månder, så tenker jeg ikke slik lenger. Ikke fordi jeg tror alt blir rosenrødt, men fordi jeg er mammaen til Mats og det mitt ansvar å ta godt vare på ham. Det er blitt utenkelig at jeg ikke skulle være mammaen hans. Og fordi jeg gleder meg over hvert lille fremskritt vår lille sønn gjør, hvert fremskritt vi gjør som foreldre, hvert fremskritt vi gjør som en familie, og hver eneste lille ting som gjør at vi blir bedre kjent med denne fantastiske gutten vi var så heldige å få hente i Korea.
Jeg skal være ærlig, de første 12 dagene var utfordrende. En god dag ble uavlatelig fulgt av en dårlig, jet-lagen hang i så vi la oss omtrent samtidig med lillegutt og ble liggende våkne på nattestid med en gutt som gråt mye og drev med wrestling i senga i timene før han våknet, hver dag sprang vi bena av oss, hvert bleieskift og hvert klesskift var en kamp og tanken på å skulle være alene med lillegutt på dagtid i ni måneder virket helt uoverkommelig. Stadig flere møbler, pynteting m.m. ble plassert i høyden eller lempet ned i kjelleren for lillegutt er en mann som skal utforske absolutt alt han kan få fingrene sine i. Spørsmål av typen: "hvor mange dager på rad kan jeg gå i de samme klærne?", "Hvor ofte må man egentlig dusje?" osv dukket stadig opp. Matlysten var på bånn, vekta gikk ned og mor følte seg dradd og sliten. Bare å svare på en SMS var et ork hvis den i det hele tatt ble besvart. Mats ville bare ha trøst og kos av pappa, og jeg fikk ikke lov å legge ham. Mer enn én gang lurte jeg på hvorfor vi frivillig hadde valgt å bli foreldre, selv om det var utrolig mange fantastiske øyeblikk også hvor vi merket at lillegutt ble roligere og mer knyttet til oss. Det som reddet oss gjennom disse første 12 dagene var:
1. Rutinen
Fra første dag i Norge (julaften) ble det til at vi fulgte samme rutine: Frokost med grøt og litt brødskive, deretter leking i lekekroken, litt Hakkebakkeskogen, trappetrim i oppgangen (vi bor i fjerde etasje), lur, lunsj, ut på tur i ergoselen, litt kafe med Småfolk-smoothie, lekeplassbesøk, middag, ettermiddagslur (annehver dag), superaktiv leking rundt omkring i leiligheten med halsende foreldre etter, bad, bok, legging.
Når overskuddet mangler og alt er nytt var det deilig å vite hvordan dagen kom til å bli.
2. Tortilla-chips og cola
Når man har liten matlyst og bare spiser fordi man vet man må, så var det fantastisk deilig å ha en ting man hadde lyst på - i vårt tilfelle: tortilla-chips og cola de få minuttene vi kanskje hadde for oss selv i løpet av dagen.
3. "Toddler adoption. The weaver's craft"
Det gjorde godt å lese om småbarnsadopsjon og hvor mange som har hatt det mye verre enn oss i starten ;-)
Og i tillegg hadde vi supre besteforeldre som handlet inn mye av de vi manglet, som ordnet praktiske ting og som foret oss med mat.
Men så kom 2012
Nyttårsaften var vi trøtte og leie etter en slitsom dag med mye gråt og sutring, og vi misunte alle der ute som festet og hadde det moro.
1. nyttårsdag var en av de gode dagene. Og vi hadde ikke søvnunderskudd lenger. 2. nyttårsdag likeså, også 3. januar ble en god dag. Nå var det jevnt over bare én lur på dagtid noe som gjorde at Mats sovnet i 19-20-tiden som igjen gjorde at vi fikk voksentid på kveldstid (dog med stadige avbrytelser). Å kunne se TV-serier og film uten å sovne føltes som et lite mirakel. Mor så lysere på livet da hun fant ut at Mats storkoste seg i ergoselen på hofta hennes når hun laget mat, gjorde husarbeid, sminket seg, måkte snø osv. slik at dagen ikke bare besto av å løpe etter ham.
Plutselig ble det ikke bare pizza, takeaway og barnemat på glass, men fiskeretter, mosede grønnsaker m.m. Vi oppdaget stadig nye ting lillegutt synes var morsomt, latteren og smilet satt løst, færre og mye kortere gråtetokter, sutringen var mindre og kortere, han lot seg lettere trøste om natta, innsovning raskt og uten gråt (ikke alltid, men dog!). Vi ble alle bedre kjent, Mats ble tryggere på oss begge, vi ble kjent med en fantastisk liten gutt som elsker fysisk lek og ablegøyer! To bukser har gått dukken pga slitasje på knærne etter all krabbingen på gulv og i trapper. Milepælene kom en etter en: Sovne i vogn for første gang (før bare bæring), sovne mens mor bar (hurra!), få trøst av mamma (ikke så ofte, men...), bytte bleie solo, ha eneansvar noen timer uten problemer og masse mer.Hva vi ikke kunne klart oss uten:
1. Ergosele
Jeg ser ingen måte vi kunne ha klart disse første ukene uten Ergoselen:
- Eneste måten å få lillegutt til å sovne (hvis ikke formiddagslur i vogn) er å bære tett til brystet i ergoselen
- 13 kg gutt er for tungt å bære lenge for mamma med pipestilkearmer
- Mulig å gjøre annet hjemme enn å løpe etter aktiv smårolling
- Roer ned lillegutt når han blir litt hyper. Ypperlig å ha ham i selen litt før leggetid så roen får senket seg i aktiv guttekropp. Og veldig bra for tilknytning til mamma å få et lite brødmåltid rett før leggetid ved kjøkkenbenken. Veien til denne unge mannens hjerte går i stor grad gjennom magen.
- Superpraktisk når man skal ut på tur, ofte stress med vogn når det snør, er fullt på bussen, skal inn i trange butikker etc.
Ergoselen vår ser ganske sliten og skitten ut allerede, men vi er så avhengig av den at vi får aldri vasket den!
2. Mr. Lee-nudler (og Stokke-stol)
Middagsmåltidene den første uken var av blandet koselighetsgrad. Barnestolen manglet sele og lillegutt tok ikke to øre for å turne i den hvis ikke mor og far passet på. Mats måtte i stor grad mates for å få i seg nok mat så det ble ikke mye tid til spising for de voksne. Så kom svigers med en stol han ikke kom seg ut av, og nesten samtidig kjøpte vi inn noen nudler til en lakserett, og det var en innertier! Lillegutt kjente til nudler og koste seg storligen med dem. Han spiste på egenhånd og han spiste konsentrert, og plutselig kunne Magnus og jeg også få tid til å spise i litt mer ro og fred under middagen. Og nudlene ga undertegnede matlysten tilbake! Vi innrømmer gladelig at det har blitt en del nudelbaserte middager de siste ukene. Lenge leve Mr. Lee.
Ståa nå
Men kanskje mest av alt fordi at livet med Mats er blitt en selvfølgelighet og en uunngåelighet. Mens jeg de første dagene ofte kunne spørre meg selv hvorfor vi hadde valgt å bli foreldre, hvorfor jeg ikke heller skulle tilbake i jobb etter juleferien, hvordan jeg skulle holde ut å være i permisjon i ni månder, så tenker jeg ikke slik lenger. Ikke fordi jeg tror alt blir rosenrødt, men fordi jeg er mammaen til Mats og det mitt ansvar å ta godt vare på ham. Det er blitt utenkelig at jeg ikke skulle være mammaen hans. Og fordi jeg gleder meg over hvert lille fremskritt vår lille sønn gjør, hvert fremskritt vi gjør som foreldre, hvert fremskritt vi gjør som en familie, og hver eneste lille ting som gjør at vi blir bedre kjent med denne fantastiske gutten vi var så heldige å få hente i Korea.
Abonner på:
Innlegg (Atom)